Sök artiklar i SveMed+

Tidskrift

Sammanfattning

Denne artikkelen handler om hvordan folk i Norge har forsøkt å kvitte seg med luseplagen opp gjennom tidene. Tre typer lus lever på mennesket, nemlig hodelus, kroppslus og flatlus. Disse lever av å suge blod. Det gjør også den såkalte veggelusa, som ikke er en lus og bør kalles veggedyr. Veggedyret blir også behandlet i denne fremstillingen. Vanligvis er lusebittene mer irriterende enn farlige, men under ugunstige omstendigheter kan kroppslusa spre bakterier. Gjennom skriftlige kilder får vi spredte glimt av lusas tilstedeværelse i de nordiske land opp gjennom middelalderen, men det er først i De nordiske folkenes historie (1555) av den svensk-italienske geistlige Olaus Magnus (1490-1557) vi får anvisninger på bekjempelsen. Mange av de remedier han nevner, har blitt brukt opp mot vår egen tid, f. eks. røyking, kvikksølvsalve, planteavkok og kokende vann. I mellomkrigstiden solgte apotekene mye kvikksølvsalve og lusepulver, det siste ble fremstilt av de giftige frøene av en liljeplante. Ellers har menneskene forsøkt å fange utøyet ved plukking eller mekaniske hjelpemidler som lusekam, lusefjøl eller lusepung. De sistnevnte gjenstandene tok sikte på å lokke det lyssky veggedyret inn i huller på fangstinnretninger som i neste omgang ble utsatt for sterk varme. Endret byggeskikk, bedret hygiene og mer effektive bekjempelsesmidler (f. eks. gassing med blåsyre) gjorde at luseplagen gikk sterkt tilbake på 1920- og 1930-tallet.

MeSH