Sök artiklar i SveMed+

Tidskrift

Sammanfattning

Faen! Den pasningen skulle ikke dit! Jeg løper som gal, men beina går ikke fort nok. Når ham bare nesten igjen. Skal jeg takle? Nei, blir bare gult kort. I beste fall… Han drar seg innover og sender avgårde et hardt skudd. Reddet! Jeg ser i bakken, snur meg vekk og håper keeper spiller ut andre veien. Hvordan er det mulig å gjøre så mange feil i en kamp!?! Ser på klokka. Ti minutter igjen. En hard knute strammer til i magen. Kjenner meg kvalm og det er en kraftanstrengelse å flytte beina framover i noe som ligner å løpe. De dumme feilene spinner foran øynene og brøler i ørene: Hvordan kunne jeg…? Jeg burde ha gjort …! Jeg vet jo at …! Når neste pasning kommer min vei er jeg allerede for seint ute. Endelig hjemme! Lukker døra hardt igjen bak meg til ingen nytte. Den forbanna kampen siver gjennom treverket, følger meg inn i dusjen, men renner ikke av. Den hekter seg på til kino om kvelden, og jeg repeterer dårlige pasninger i stedet for å se det som hender på lerretet. Senere klistrer kampen seg varm og klam med inn i senga. Biter seg fast i drømmene. Jeg våkner like sliten som da jeg la meg. I garderoben før trening sier noen et eller annet om flott forarbeid til målet, men det angår ikke meg, selv om jeg veldig godt vet at det var jeg som la den nest siste og veldig gode pasningen i forkant. Ute på banen fyller fortsatt feilene hele meg. Jeg trekker pusten, men det er ikke plass til luft. Beina er stive blylodd. Tankene kverner: ”Må ikke bomme på neste pasning”, ”må ikke misse på neste skudd” - og jeg gjør nettopp det. Forsøker fortvilet å løfte meg med mine egne skuldre. Tanker om neste kamp sniker seg inn. Sånn som dette kan det ikke være! Jeg skal jo være den som slår presise innlegg, som setter susende taklinger, som scorer vakre mål, som kan løpe og løpe og løpe....

MeSH