Sök artiklar i SveMed+

Tidskrift

Sammanfattning

Erstatning av sviktende funksjon av et organ ved å motta et friskt organ fra en levende eller nylig død person, er i løpet av de siste tiår blitt standard behandling for en rekke sykdommer (1). Mange pasienter forventer at de blir transplantert når nyrer, lever, hjerte eller lunger svikter. Behovet for organer stiger kontinuerlig, ikke bare fordi antall personer som kan hjelpes øker, men også fordi en person kan trenge å bli transplantert flere ganger. Ventelistene øker, og med det presset for å finne flere organer. Egentlig burde ikke dette by på de største problemer, fordi vi vet at mellom 70 og 80 % av befolkningen er positive til å bli donor. Men i praksis gjør ikke aktuelle organgivere sin vilje kjent for pårørende og helsevesen. I dag stoppes dessuten et betydelig antall organdonasjoner fordi pårørende sier nei på avdødes vegne. Det er all grunn til å anta at mange av disse avslagene var på vegne av personer som egentlig ønsket å redde liv. Andre forhold som gir grunn til usikkerhet, er ønsket om å supplere hjernedødskriteriet med død basert på at hjertet stopper, for å øke antall potensielle givere. På toppen av det hele kommer at loven om transplantasjon av 1973 nylig er blitt erstattet med nytt lovverk som mange mener vil bidra til at færre organer vil bli frigitt for transplantasjon. Styringsgruppen for aktørseminarer bestemte seg for å få belyst de ulike sider av temaet organdonasjon med vekt på etiske gråsoner som kan oppstå. Aktørseminarer gransker bakgrunnen og argumentene for særlig viktige veivalg i norsk medisin (2). Den 3 oktober 2016 drøftet 21 personer temaet under et møte i Det norske Videnskaps- Akademi. Dette nummeret av Michael inneholder et redigert referat fra aktørseminaret (3).

MeSH