Sök artiklar i SveMed+

Tidskrift

Sammanfattning

I medisinske miljøer er diskusjoner om hva samfunnsmedisin egentlig er, en gjenganger. Særlig gjelder dette i forbindelse med etablering av undervisningsopplegg, utarbeidelse av undervisningsmateriell m.v., fordi ordet samfunnsmedisin da har en normativ funksjon. Begrepsinnholdet har variert med tiden. Allerede før medisinsk undervisning var innført i Norge, var det klart at legen også skulle ha kompetanse vedrørende medisinske forhold i samfunnet. I den første, norske studieplanen (1826) ble det nærmere spesifisert hvordan. På 1800-tallet var fagprofilen først samfunnsbygging, inklusive tilrettelegging av helsetjenester. Alt fra 1830-årene ble den samfunnsrettede medisinske aktiviteten mer og mer dominert av kartlegging og forebygging av smittesykdommene, især gjennom grupperettede og strukturelle tiltak. Med den senere professor Carl Schiøtz (1877–1938) ble i løpet av 1920-årene det faglige utgangspunktet dreid mer over mot enkeltpersoners helse, vurdert på gruppenivå, etter mønster av det tyske faget Sozialhygiene. Som universitetsfag hadde samfunnsrettet medisin samlebetegnelsen hygiene fram til 1951, da den mer befolkningsrettede delen ble etablert som faget sosialmedisin under den tidligere hygieneprofessor Axel Strøm (1901–1985). Ordet samfunnsmedisin kom først inn i den alminnelige medisinske språkbruken ved oppstarten av undervisning for medisinerstudenter i Tromsø i 1973 og i Trondheim i 1975. Etter hvert kom betegnelsen inn også ved Universitetet i Bergen. Ved det medisinske fakultetet i Oslo ble ordet formelt tatt i bruk ved den store omorganiseringen av instituttstrukturen i 1990, da man fikk Instituttgruppe for allmennmedisin og samfunnsmedisinske fag. Selv om ordet samfunnsmedisin er det samme før og nå, er det fortsatt uklarheter om hvilke begreper som inngår i det. Dette antas blant annet å skyldes uklarheter om hva legerollen skal omfatte.

MeSH